- det skjer ikkje ting på Facebook kvart 30. minutt...
- førelesaren min prøvde å oppmuntra meg til å skriva med dette utsagnet: "Du må bare skrive. Så begynner du å gråte, men du skriver videre mens du gråter. Alltid skrive. Det er ikke lett å skape tekst, god tekst." Ja, panikken ligg litt utanpå meg - og nei, dette funka eigentleg ikkje som oppmuntring.
- eg er grueleg lett påverkeleg (utanom når det gjeld "oppmuntrande" utsagn), og har lyst på shopping (ikkje slå!).
- eg er blakk, derfor er ideen over ikkje god. Eg satsar på at det går over (enten lysta eller dei økonomiske nedgangstidene...)
- eg er bittelitt sur på våren, for då kjem alle kjærastepara ut (kan dei ikkje berre halda seg heime so eg slepp å sjå dei?!)
- eg har lyst på ein slik ein:
(ok, eg har lyst på akkurat dette eksemplaret her)- ja, eg har sett Confessions of a Shopaholic...
ui, den har jeg ogsä sett, likte den godt.
SvarSletthar vaert med tre gutter, i en kino med bare jenter. dritt morsomt! Klem fra berlin
Ja, no kommer våren, og då skal eg og Einar ut og flashe vår kjærlighet for alle og enhver. Du får ta på deg solbriller...hihi
SvarSlettJeg har ikke tenkt på det med å gråte før. Kanskje det løser noen skrivesperrer :)
SvarSlettKjeft Magnhild, kjeft! :-P (nei, det er eigentleg ok med kjærastepar eg kjenner, det er jo berre kos. Det er alle desse andre eg ikkje hadde trengt å vita om)
SvarSlettOg Ae Mee - det har ikkje funka enno, det med gråten, for min del. Men det høyrdest ut som førelesaren, den o´store, hadde erfaring med det, so kanskje...? Uansett, lukke til! (og hugs ein skal skriva, alltid skriva :-)
Va nett so eg skulle sagt da sjøl! Me unntak ao Confessions of a Shopoholic-punkte, før dan ha eg ikkje sitt..men dai andre "confession-adn": oh so true!
SvarSlettFor oss som er single er jo disse kjæresteparene som dukker opp av intet om våren (som meitemark etter regn) en stadig påminner om at vi selv ikke har truffet noen siden forrige t-skjortesesong. De nærmest stikker i øynene.
SvarSlettFor det gir jo heller ingen mening at så bra jenter som oss (og for den saks skyld en rekke andre, både gutter og jenter) ikke har møtt den rette. Er det fordi vi er romantikere og samtidig litt kresne, eller bør vi skylde på tilfeldigheter, sjebnen, eller rett og slett uflaks?
Ikke godt å si. Det er meg et mysterium så infløkt at litt drahjelp fra Poirot hadde vært på sin plass, til tross for at han selv har sagt at kjærlighetens logikk overgår selv hva hans uovertrufne små grå kan skape fornuft av :-)
Når det gjelder det å komme i gang med skriving, har jeg fått et tips om at det å skrive i seg selv hjelper deg i å komme igang. Så hvis du ikke vet hva du skal skriver, så bare skriver du noe sånt som "jeg vet ikke hva jeg skal skrive jeg vet ikke hva jeg skal skrive jeg vet ikke hva jeg skal skrive" helt til du plutselig starter å skrive det du skal. Ikke at jeg er noen ekspert på dette, men det er jo verd et forsøk hvis du står helt fast.