Medan eg sat og tenkte djupe tankar av typen "Hm, lurer på om eg bør eta snart?", "Kor lenge kan eg utsetja å byrja på oppgåve?" og "Mat?" ringte det på døra. Då tenkte eg enno djupare tankar ("Hæ?!") og gjekk forsiktig ut i gangen. Ei blå jakke skein gjennom glaset i ytterdøra, og min neste tanke var "Hurra!" Og det var godt tenkt, for utanfor sto Magnhild og ville inn. Heilt uanmeldt.
Eg er for slike overraskingsbesøk. Slike besøk som ikkje er avtalt å førehand eller har eit bestemt mål. Besøk der ein set seg ned i ein knapp time og et brødmat medan ein snakkar om dagen so langt. Besøk som ikkje har noko anna for seg enn å sjå kvarandre. Det er for få slike besøk, mobiltelefonen har gjort at ein alltid gir beskjed på førehand, ein åtvarar og er for omtenksam, "Nei, tenk om eg forstyrrar." Om du ein dag forstyrrar, skal eg heller sei frå. Til dess er alle overraskingsbesøk særs velkomne.
Videoopptak av satellittarrangement på Ocean Decade Conference
for 12 timer siden
Jeg også liker slike besøk...noe sånt har jeg knapt gjort siden mine barnsben, da telefonen var bannlyst fordi det var dyrt å ringe og man ble kalt lat for å ikke gidde å springe bort til en venninne enten det var hundre meter eller 3 kilometer vekke. Og hvor mange ganger ble man sendt på dør eller fant ut at ingen var hjemme? Tja, kanskje halvparten, men sånt måtte man regne med, og ikke ble jeg fornærmet eller sur av den grunn...Sum sumarum: vi er late og for redde til å bli avviste..
SvarSlett