Spel og dans på Vågå...

"Om jag kunde spela i dur, hadde jag inte varit så fattig."

Me hadde siste dag med undervising i dag, og då me tufla ut av klasserommet etter nesten åtte timars dag, var det med eit letta sukk. Men me var ikkje ferdige for det, for som finale på veka for me til Vågå hotell og Vågåtreffen på konsert og dans, og for å trena språkøyra.

Gudbrandsdalsdialekta er nemleg ikkje alltid like lett å få tak i. Eg har nikka og smilt mykje denne veka... Og konserten i kveld var ved den svenske gruppa Pål Olles Väg, tre mannfolk frå Dalarne i Sverige. Dei påsto dei hadde festa sidan klokka ti, og det merkast... Dei spelte (nesten) berre polska, men det var likevel svært variert. Det er noko spesielt med svensk folkemusikk, der dei let instrumenta (i dette tilfellet eit trekkspel - som eg forsåvidt ikkje likar - og to feler) fylla kvarandre ut. Det er i tillegg mykje krullar, andrestemmer og spanande samansetjingar som ikkje er vanleg i Noreg, uansett kor gode spelemennene er. Det er altså ein annan tradisjon.

Oi, lange utgreiingar her seint på natta. Men dette er slikt me har byrja å tenkja på her på Vågå. Bogestrøk, sviktkurver og rotasjon er tema som interesserar djupt for tida. Men til tross for at studiet er spanande, og at resultata verkeleg byrjar å merkast (meir enn før), merkar eg at det skal bli godt å komma vestover att. Beina er såre, knea er stive, armane er slitne og hovudet er fullt. Men på ein god måte.

Aha-oppleving nr 1

Den kom, den kom, aha-opplevinga eg venta på! (Det kom forresten ein i går kveld og, men det var berre ei gjenoppdaging av ei aha-oppleving eg hadde i november.) Eg sat og høyrde på teorilæraren vår snakka om "folkeleg" og irriterte meg over at eg har lært hamborgar (ein dans altså) på heilt annan måte enn eg om halvanna månad skal dansa den på eksamen. Eg fulgte altså ikkje særleg med. Men plutseleg, aha, skjønte eg at det eg lærte for gud veit kor mange år sidan (seks? sju?) er det eg lærer no og, berre med andre ord (og bittelitt anna prioritering). Hurra!
Aha-oppleving nr 2 let venta på seg, men den kjem nok.

Dans og sømn

Det er eigentleg det eg tenkjer på denne veka, dans og sømn. Av desse to tinga får me mykje av det fyrste og lite av det andre - eller, kanskje meir enn vanleg, men so dansar me og enoooormt mykje meir enn vanleg, so det går liksom ikkje opp i opp ein gong.

Eg er attende på Klones vgs på Vågå. Her er det radiatorar som går av og på etter forgodtbefinnande, enorme mengder kjøtpålegg, ein halvmeter (minst) med snø, dobbeltrom, tradisjonell norsk mat til alle måltid, eit tekjøken utan koppar og elles alt slik det skal vera på eit internat. I tillegg er me åtte gira (og allereie utslitne) dansestudentar, og eit par-tre enno meir gira lærarar. Det er stas!

I dag har me lært om dansestil i Nord-Gudbrandsdalen, me har diskutert folkeleg dans vs. folkedans (nei, eg er ikkje klokare), og dansa springleik. Og litt til springleik. Og enno meir springleik. Og nei, eg klarar det ikkje. Me lurer litt på om læraren var so skeptisk som han virka når han sa "Har de fleire samlingar før eksamen? Nei vel... Og den er i april? Allereie i mars?! Jaja..." Men det kjem vel, det er jo berre dag 2 av denne veka på Vågå. Aha-opplevingane ventar nok rundt neste sving (rundsnu).

(bilete: frå turen over Strynefjellet i går. Det var nydeleg!)

Distre vorten?

Eg har blitt distre. Eventuelt byrjar eg å bli gamal og gløymsk, men distre høyrest litt betre ut, litt meir eksotisk. Trur de meg ikkje?
Prov 1: På tysdag var eg særs nøgd når eg hadde planlagt middag for to dagar. Eg kom heim og pakka mjølk og agurk ut or veska, men noko mangla: laksefiletane som var til middagen på onsdag, dei låg att på butikken. Onsdag vart det pizza...
Prov 2: På torsdag skulle eg på årsmøte i ICY. Eg sat i stova og les (ikkje) språkhistorie, då eg kom på at eg måtte gå. So langt, alt vel. Men i det eg var på veg ut døri kom eg på tre ting: muffinsane på kjøkenet, som ikkje var pakka, rekneskapen på dataen, som ikkje var skriven ut, og meg sjølv, som var i joggebukse og holete gensar, altså kledd verken for selskap eller vinter.
Prov 3: I dag vakna eg fem på elleve. Og ja, førelesinga byrja kvart over ti. Bye bye førelesing, hello dårleg samvit og vekkasta dag - og enno eit prov på at eg er blitt særs distre. Åja, grunnen til at eg forsov meg: eg gløymte å skru på vekkarklokka i går kveld.

Om kjærleik og draum

I går låg det ein lærdøl og vaka på framsida til Dagbladet.no. Det var Jostein, som eg arbeidar med på turistinformasjonen, og som elles går musikklinja på Firda. Han har skrive desemberdiktet på Skolekammeret, og den utmerkinga er vel fortent. Eg synes det er eit lydleg fint og velkomponert dikt - og so er det so positivt!
(Og so ignorerar me glatt dei uutdanna/udanna "lyrikkrititikarane" i kommentarfeltet, for her har dei verkeleg ingenting å komma med...)

Get On Your Boots

U2 har sluppe sin nye singel, "Get On Your Boots" (trykk på lenkje for å høyra sjølv, og/eller les teksten her). Eg er usikker, den minner litt om dei sjølv på tidleg nittital og litt om Beatles i deira eksperimentelle periode. Det handlar om dei store tinga og dei små tinga, om verdsproblem, om å vera "beautiful" og sexy støvlar. Jepp, nett det siste set meg ut og... Men det er U2, og eg likar dei eg. I alle fall let eg tvilen komma dei til gode. Eg ser fram til nytt plateslepp i mars, den fyrste på fem år!

Half agony, half hope

"I can listen no longer in silence. I must speak to you by such means
as are within my reach. You pierce my soul. I am half agony,
half hope. Tell me not that I am too late, that such precious feelings
are gone for ever. I offer myself to you again with a heart
even more your own than when you almost broke it, eight years
and a half ago. Dare not say that man forgets sooner than woman,
that his love has an earlier death. I have loved none but you.
Unjust I may have been, weak and resentful I have been,
but never inconstant. You alone have brought me to Bath.
For you alone, I think and plan. Have you not seen this?
Can you fail to have understood my wishes? I had not waited even
these ten days, could I have read your feelings, as I think you must have
penetrated mine. I can hardly write. I am every instant hearing
something which overpowers me. You sink your voice, but I can
distinguish the tones of that voice when they would be lost on others.
Too good, too excellent creature! You do us justice, indeed.
You do believe that there is true attachment and constancy among men.
Believe it to be most fervent, most undeviating, in
F. W.
I must go, uncertain of my fate; but I shall return hither,
or follow your party, as soon as possible. A word, a look,
will be enough to decide whether I enter your father's house
this evening or never."

Jane Austen, Persuasion