Som eit anna Soria Moria ligg det der i regnkavet. Soli leikar gøymespel - meir gøyming enn spel, spør du meg. Me vandra med freidig mot, vurderte skamma i å snu, men fortsette. Haustfargane på Gamlehaugen lokka oss til seg, denne siste oktoberdagen. Trick or treat, sa soli - trick, svara regnskyene, på veg heimover.
Ein ekte SØNDAG-søndag. Vakna utkvilt, takka vera bonus-timen, lang frukost, tur i "finveret", baka kaka, nyyydeleg konsert med Trondheimsolistene og Larsen-brørne på Troldhaugen, og vandra heim i nytt "finver". Konklusjon: lukkeleg og regnvåt jente.
søndag 31. oktober 2010
måndag 25. oktober 2010
Overrasking!
Det var meldt i dagasvis - faktisk so lenge at verdama på TV2 kom med fingen og kjefta på bergensarane. Men det hjalp ikkje - vinteren kom overraskande for det. I Musèhagen sto trea og gløda med sine fine blad, og syntes lite om at snøen skulle legga ein dempar på deira finaste tid.
Emne:
Bergen,
Haust,
Prosjekt 52,
Vinter
Kjære rettleiar
Eg skulle jo ha levert noko til deg på torsdag. Det har seg slik at det får eg ikkje gjort. Går det greitt, eller? Og kunne ikkje du berre nett ha funne ut kva eg eigentleg bør gjera dei neste månadane? Takk.
måndag 18. oktober 2010
På verdsnyhenda
At verdas eldste by feirar 10 000 år har heldigvis fleire fått med seg - som CNN og deira like. At det sneik seg med ein lærdøl er kanskje ikkje like sjølvsagt, men han gjorde ein god figur. Betre enn guvernøren, som er han bak han i t-skjorta...
Oppdatering onsdag: Og i går var gjengen atter på Vestlandsrevyen, denne gong var det gitarist Marius og synthdramaet som sto i fokus. Ryggen min er og med!
Oppdatering onsdag: Og i går var gjengen atter på Vestlandsrevyen, denne gong var det gitarist Marius og synthdramaet som sto i fokus. Ryggen min er og med!
søndag 17. oktober 2010
Stølsfest i oktober

I Skjerdal er dei nemleg ikkje av dei som gir seg - min onkel Harald skulle feira sine 50 år, og mi tante Anne Karin skulle innvia ysteriet. 40 gjester stilte villig opp, i stilongs og gode sko. Frå altanen på nyebygget på heimestølen Leim var det nydeleg utsikt mot Skjerdal i haustfargar - fram til mørkret kom og viska ut fargane. På den nye grua sto grilla fisk, på den gamle killingkjøt. På den nye kjøkenbenken var det heimebrygga øl og heimepressa eplesaft, og me åt til me var sprekkeferdige. Når gradene vart for kalde og kvelden mørk, gjekk me heimover til Skjerdal att, til kaffi, kaker og ein liten ein å varma seg på. Utpå kvelden måtte ein sleppa ut noko av varmen til og med.
I Belong There
I belong there. I have many memories. I was born as everyone is born.
I have a mother, a house with many windows, brothers, friends, and a prison cell
with a chilly window! I have a wave snatched by seagulls, a panorama of my own.
I have a saturated meadow. In the deep horizon of my word, I have a moon,
a bird's sustenance, and an immortal olive tree.
I have lived on the land long before swords turned man into prey.
I belong there. When heaven mourns for her mother, I return heaven to
I have a mother, a house with many windows, brothers, friends, and a prison cell
with a chilly window! I have a wave snatched by seagulls, a panorama of my own.
I have a saturated meadow. In the deep horizon of my word, I have a moon,
a bird's sustenance, and an immortal olive tree.
I have lived on the land long before swords turned man into prey.
I belong there. When heaven mourns for her mother, I return heaven to
her mother.
And I cry so that a returning cloud might carry my tears.
To break the rules, I have learned all the words needed for a trial by blood.
I have learned and dismantled all the words in order to draw from them a
And I cry so that a returning cloud might carry my tears.
To break the rules, I have learned all the words needed for a trial by blood.
I have learned and dismantled all the words in order to draw from them a
single word: Home.
Mahmoud Darwish
Emne:
Dikt,
Palestina,
Prosjekt 52
laurdag 16. oktober 2010
Jerusalem
Her kjem siste (?) Palestina-innlegg i denne omgang, skrive litt på overtid:
Gravkyrkja |
Jerusalem: Turistar, souvenirar, munkar og bakverk |
The New Gate i kveldsskrud |
32 timar etter at me forlot Hotel Intercontinental i Jeriko, plukka pappa oss opp på Ljøsne skule i Lærdal. Heime venta lasagne og brownie, og lyttande øyre som ikkje hadde alt for mykje i mot å høyra om eventyra våre. Og det var godt, for me har mange eventyr enno som ventar på å verta delte.
fredag 15. oktober 2010
torsdag 14. oktober 2010
Avskjed
I det eg fylte 25 år svinga me vekk frå Getsemanehagen og muren kring Gamlebyen. Å, kor feil det kjentest, å køyra vekk frå Palestina i det eg byrja ein ny del av livet. Jerusalem er ikkje "mitt" Palestina, det er enno eksotisk og framand (og meir om det kjem seinare) - og store delar av byen er jo absolutt ikkje Palestina. Men det er likevel eit sterkt symbol, og å snu ryggen til dette landet i det det vart midnatt og eg entra andre halvdel av tjueåra, var rett og slett feil. Tårene rann på veg mot Tel Aviv. Ingenting er sikkert her, særleg ikkje framtida, men eg kjem attende. Inshallah.
Etterord: Halvvegs mot Tel Aviv la mamma handa på armen min. "Om 25 minuttar er det 25 år sidan eg vakna og kjente at eg hadde rier. Me var spente då." Takk, mamma, for at du enno deler spanande opplevingar med meg, og vart med/tok meg med på denne turen.
Etterord 2: "Arrivals" sto det på alle skilt inn mot flyplassen. Eg tenkte berre "Avskjedsvals"
Etterord: Halvvegs mot Tel Aviv la mamma handa på armen min. "Om 25 minuttar er det 25 år sidan eg vakna og kjente at eg hadde rier. Me var spente då." Takk, mamma, for at du enno deler spanande opplevingar med meg, og vart med/tok meg med på denne turen.
Etterord 2: "Arrivals" sto det på alle skilt inn mot flyplassen. Eg tenkte berre "Avskjedsvals"
onsdag 13. oktober 2010
Kyrkjebesøk og hagegangmiddag
I går var den store turistdagen - men med Issa som guide vil det sei ei god blanding av alt. Me byrja med å reisa til Ramallah, for å besøka Arafat si grav. Det er eit fint monument, men det vert mykje retorikk på ein slik stad. For meg er det viktigast at eg no kan sei at eg har vore i Ramallah og (sovidt).
Me for vidare til Abu Dis, for å sjå på muren. Dette var eit sterkt møte for mange trur eg, å sjå korleis muren deler Abu Dis i to, og skil Vestbreidden frå Jerusalem. Det hjalp og på forståinga då me sto i kø etter kø med bussen, medan me såg bilar susa forbi på bypass-veger kring oss. Og opp med passet måtte me og, på heimreisa. Eg håpar berre me fekk fram forskjellen mellom Israel og okkupert Palestina, for det er flytande overgangar her.
I Betlehem fekk eg endeleg falafel frå karen på hjørnet av Manger Square att! Det trur eg er det beste eg veit, eg er over snittet begeistra for akkurat den falafelen. Mamma var og einig i at den var god, so det er ikkje berre noko eg innbiller meg... So kom me oss, etter mykje om og men, inn i Fødselskyrkja, men det var inga stor oppleving - då stemmer eg heller for falafel. Sendt rundt som forvirra kveg, i kø for å oppleva det heilage, det betyr lite då. Men so har me no sett staden Jesus vart fødd, då, etter det dei seier... Me var forresten på Hyrdemarkene og, denne gong. Det har eg jo ikkje vore før, ikkje slik skikkeleg. Fyrste gong i Betlehem var me jo mykje på Sheperd's Field YMCA, og me åt på The Tent i Beit Sahour, men me var ikkje på markene. Det var me kanskje ikkje denne gong heller, og det vart knapt med tid - den avgåtte rådmannen er ein hard reiseleiar - men eg fekk tent eit lys i grotta og håpar på fred på Jesus sin fødestad.
Eg drog med mamma og Guro til souvenirhandlar John etter at me hadde kjempa oss ut or kyrkja att. Han tek nok stive prisar av oss, i høve mange andre, men det er ei fin oppleving å handla hjå han. Kor mange souvenirhandlarar kjenner du som klemmer deg når du kjem inn døri? Og her er det lite mas, berre service, latter og litt lite pruting. Me stakk innom ein an på veg mot bussen, og kjente forskjellen, då er det verdt dei ekstra shekelane å ikkje verta nedrent.
Etter hurtigsoving på hotellet, etter å ha forsert Palestina i solnedgang, venta hagegangen til Juma. Nedover den stod hagebord, kjøkenbord og utebord på rekke og rad, med og utan duk, med og utan bein, ordna med limband og kosteskaft. Sitjeplass og dekke til ca femti gjester var ordna. Heile familien, naboar og vener var i sving med servering av kaffi, te og middag, meir kaffi, frukt og søtsaker. Bak den vesle butikken han har i enden av hagen brekte det sårt frå ti sauer, den siste var nyslakta og låg i yoghurt inne i huset, før den vart aust på fat og servert. Mansaf er ein rett gitt til storfolk og prominente gjester - ein stor kompliment frå ein mann med eit stort hjarta. Smaken var skarp og ukjent, eg må innrømma at komplimenten kanskje ikkje smakte heilt som eg (trudde eg) hugste frå Abu Sultan i fjor, men med lefser til forrett og ikkje minst store mengder sitrusfrukter både frå Juma sin eigen hage og marknaden, var me gode og mette når det var på tide å reisa. Juma er sjølve inkarnasjonen av gjestfridom, og ein me kunne ha lært noko av, nokon og ein kvar. Alltid førekommande, alltid venleg, alltid omtenksom, aldri ventar han noko attende. Å gi er den beste gåva, verkar det som han lever etter - sjølv om det for oss er vanskeleg å alltid berre ta i mot.
No sit eg i resepsjonen på Hotel Intercontinental. Det var for få minuttar sidan stappfullt av russarar med øyrepluggar og store koffertar, guvernøren og ordføraren. No er dei på eit rom for ein offisiell mottaking, og dansejentene våre spelar for dei. Dansegutane står utanfor å trippa - kanskje/kanskje ikkje er det plass til å dansa dabkha for dei prominente gjestene. Om berre 40 minuttar går bussen frå Jeriko til Jerusalem, om 12 timar vidare derifrå til Tel Aviv. Ein gong seint på natta/tidleg i morgon tuflar me oss inn på flyet til Wien, og skal vistnok enda i Lærdal i morgon kveld - kjenner at dette er ei reise eg ikkje vil leggja ut på... Både fordi ho er lang, men mest fordi eg kunne tenkt meg å vera her mykje lenger. Her kjenner ein vennskap på kroppen, ein kjenner urettferd. Her ler ein og sit med klump i halsen om kvarandre. Veret er ikkje å forakta (særleg ikkje det me har hatt denne veka, det regna jo til og med!), maten kunne lett gjort meg trillande rund, og eg er eigentleg heilt i mot å smørja på brødskiva mi - frå no av skal alt duppast i pålegget! Men slik er vel ikkje kvardagen i Bergen...
Oppdatering: Bussen er bestilt til feil dag, so no sit me no her - enno lenger. Eg vil jo ikkje reisa frå Jeriko, men på den andre sida er det seigt å berre venta. Då er det moro at gode vener er saman med oss - og Issa organiserar servering. Det er ikkje kvar dag ein er på russisk restefest, i Palestina."Nei, det mangt slag"
Frå Abu Dis til Jerusalem |
I Betlehem fekk eg endeleg falafel frå karen på hjørnet av Manger Square att! Det trur eg er det beste eg veit, eg er over snittet begeistra for akkurat den falafelen. Mamma var og einig i at den var god, so det er ikkje berre noko eg innbiller meg... So kom me oss, etter mykje om og men, inn i Fødselskyrkja, men det var inga stor oppleving - då stemmer eg heller for falafel. Sendt rundt som forvirra kveg, i kø for å oppleva det heilage, det betyr lite då. Men so har me no sett staden Jesus vart fødd, då, etter det dei seier... Me var forresten på Hyrdemarkene og, denne gong. Det har eg jo ikkje vore før, ikkje slik skikkeleg. Fyrste gong i Betlehem var me jo mykje på Sheperd's Field YMCA, og me åt på The Tent i Beit Sahour, men me var ikkje på markene. Det var me kanskje ikkje denne gong heller, og det vart knapt med tid - den avgåtte rådmannen er ein hard reiseleiar - men eg fekk tent eit lys i grotta og håpar på fred på Jesus sin fødestad.
Eg drog med mamma og Guro til souvenirhandlar John etter at me hadde kjempa oss ut or kyrkja att. Han tek nok stive prisar av oss, i høve mange andre, men det er ei fin oppleving å handla hjå han. Kor mange souvenirhandlarar kjenner du som klemmer deg når du kjem inn døri? Og her er det lite mas, berre service, latter og litt lite pruting. Me stakk innom ein an på veg mot bussen, og kjente forskjellen, då er det verdt dei ekstra shekelane å ikkje verta nedrent.
Frå Betlehem mot Jeriko |
Oppdatering: Bussen er bestilt til feil dag, so no sit me no her - enno lenger. Eg vil jo ikkje reisa frå Jeriko, men på den andre sida er det seigt å berre venta. Då er det moro at gode vener er saman med oss - og Issa organiserar servering. Det er ikkje kvar dag ein er på russisk restefest, i Palestina."Nei, det mangt slag"
måndag 11. oktober 2010
Smil i Laerdal Garden
Mamma ville flyta i Dødehavet i dag. Eg har litt problem med Dødehavet, eller helst med opplegget kring det. Berre nokre få meter bortanfor hotellet sluttar plutseleg Palestina, i praksis iallefall, og det er Israel som styrer brtanfor - plantasjar, vegar og dødehav. Men flyta er jo moro, so det vart besøk i Israel - me håpar jo alle at ting skal endra seg ein gong i tida, at det er Palestina som styrer, men ein tør ikkje venta på det. Me er glad me var der tidleg, for klokka tolv var det heitt...
Etter dusj - og det trengs jo - var det tur til Kids Club og danseøving att. Dabkhaen "sat godt".
Og so var det Laerdal Garden som venta. Me for avgarde med vaffler og popkorn, og var litt spente på oppmøtet. Men parken var stappfull! So masse ungar, og alle lika skravlete. Og det vart spel, latter, dans, bilete, og meir bilete. Bunaden vart varm, men vellukka, og alle var godt nøgde med kvelden. Det er godt å vera med gamle og nye vener, godt å verta passa på av store dansarar, og moro å oppleva festen når eit heilt nabolag vert samla. Men gubbevares kor godt det var å komma på hotellet, få lemonade, og skravla berre norsk, ikkje norsk-engelsk-arabisk-smil.
Forresten, smil er ikkje so gale berre det. "There is something here that makes us wanting to smile," sa mamma til museumsmannen frå i går, som var der i dag og var like begeistra for mamma som i går. Smil må ein ha - og smil er lett her. Særleg når det er festane som står i fokus, og vennskapa. Og det er jo fokus for oss her - men nokre gonger kjem tårene. For det er alvor bak smila, òg i Laerdal Garden på 10 000årsjubileum.
Etter dusj - og det trengs jo - var det tur til Kids Club og danseøving att. Dabkhaen "sat godt".
Lærdalslaksen var på plass att, litt skadd, men pynta for høvet. Autentisk det, altså. |
Og so var det Laerdal Garden som venta. Me for avgarde med vaffler og popkorn, og var litt spente på oppmøtet. Men parken var stappfull! So masse ungar, og alle lika skravlete. Og det vart spel, latter, dans, bilete, og meir bilete. Bunaden vart varm, men vellukka, og alle var godt nøgde med kvelden. Det er godt å vera med gamle og nye vener, godt å verta passa på av store dansarar, og moro å oppleva festen når eit heilt nabolag vert samla. Men gubbevares kor godt det var å komma på hotellet, få lemonade, og skravla berre norsk, ikkje norsk-engelsk-arabisk-smil.
Photo - picture - one - one - wahed! |
![]() |
Mamma og Saed i sine nasjonaldrakter |
Issa gjekk lei lyden - og tok saken i eigne hender |
Utsikt mot Jeriko nattestid |
søndag 10. oktober 2010
Jubileumsbyen
Eg sit i lobbyen på hotellet, attmed NRK-journalisten vår. Me har nok litt av kvart å rapportera om heim begge to - men begge er i stuss om kor me skal byrja. Han diskuterar klypping med Guro - det var ikkje alt som var like vellukka. Og han leitar etter spaninga - eg tek det kronologisk:

I går tok Issa oss med på vasspiperøyking! Me er no ein del ikkje-røykarar, men det tek me ikkje so høgtidleg her nedi låndi. Mamma likte best lukta, eg er forsåvidt einig, men ein må jo prøva smaken litt og. No er det planar om Borhund HubbleBubble Bar - trur de det sler an?

Og so kom kvelden, og 10 000årsjubileet. Etter ettermiddagens lydprøve, var krisesteminga ikkje berre i emning lenger - synthen, som kosta 4000 år frakta - funka ikkje. Ny var på veg frå Ramallah, men me visste ikkje kor den var. Far til pianisten sprang rundt på Kids Club og leitte etter ledningar. Musikarane sto i gata og reiv seg i håret. På scena sto eit palestinsk rockeband, som steppa inn på kort varsel. So løfta felespelaren armane, og opp gata kjem Issa - med Ramallah-synthen. Kvelden redda. Og so song og spelte dei, berre halvanna time etter programmet. Ingenting det, på midtaustentid.
Middagen, smårettar, mixed grill og langbord, var etterfulgt av ein tur til Security Academy, der den offisielle feiringa var. Mykje god musikk, både palestinsk og norsk (Trondheimssolistane), og me vart møtt av militørmusikk. Mamma skvatt godt då ei av uniformene rette fram handa og helste - det var den joggeskokledde dabkha-læraren vår... Og dei ordna stolar, vatn, utsikt. Jøsses, kor godt ivaretekne me vert!
Det er moro å vera i Jeriko når dei feirar 10 000 år. Det er rart å tenkja på at det har vore folk i denne oasen heile denne tida - kanskje litt vekslande kor mange og kor vellukka, men bustader har det funnest her sidan isen dekka Noreg. Rart å tenkja på. Og rart å tenkja på at vår korte sivilisasjon, vår korte historie, har gitt oss ein so stabil kvardag i høve tilhøve her. "The landscape - and the political situation - makes it not boring to live here..."
Emne:
Festival,
Jeriko,
Palestina,
Prosjekt 52
laurdag 9. oktober 2010
One-two-three-four
Me telte til fire, til seks, til tolv. Om att og om att. Innimellom stoppa det opp i latter - professoren på seksti var gjerne den som fyrst fekk i gang dette. Dei palestinske jentene vinka oss bort til der frisklufta strøyma inn, det trongs. Og litt te gjorde godt innimellom stega. Då dei lærte Per Spelmann kjente me oss ikkje so dumme - men so var det i gang med dabkhaen att. One -two -stomp -stomp -back- kickkick - step - kick- again!
Då var det godt med kaffi på ein gatekafe - eller i eit gatekryss. Arabisk kaffi med ekstra sukker, servert av ein smilande Juma som hadde leita oss opp, tråla byen til han fann nokon å spandera på. Og so var det lunsj/middag på Essawi, utsikt over Town Square og alt livet, luktene frå rista peaneter og nysteikt brød nådde oss, saman med Jerikolukta. Godt me ikkje skal vera lenger enn ei veke, eg kunne blitt god og rund(are) - vel, viss me hadde droppa "making dabkha"...
Ettermiddagen vart brukt ved bassengkanten, og sovidt i dødehavspoolen. Ein får litt av kvart på denne turen - Sydenferien er vel årets tillegg.
Oppsummert: Alt vel!
Jerikolufta

Det skjer tin i Jeriko og. Overalt ser me spor av rydding og fiksing fram mot jubileet den 10.10.2010 kl 10. Nokre stader tvilar me på dei vert ferdige, som rundt Sakkeus sitt morbærtre. Men ved Elishas kjelde har byggeplassen frå i fjor endra seg til ein roleg hage etter eit travelt turistmas. Nokre av oss sakna sofaen i pauserommet, men det er no vakkert med brustein og drypvatning og. Når me so fekk te med sukker og mynte, so kjentest det heimakjent og -kjært.
Det same gjorde hotellet utpå ettermiddagen, dusj, middag og ein lang kveld ved bassengkanten gjorde godt for trøytte bein og hovud fulle av inntrykk.
måndag 4. oktober 2010
Hyttetur
Frida sin 25årsdag vart feira med 13 gjester på Flattland på Massnes. Tre byjenter og ein bygdelærar var mellom gjestene, godt nøgde med endeleg å få besøka den mykje omtalte hytta, og å nyta ei roleg helg mellom marker, skog og fjord på sørsida av Sognefjorden.
![]() |
Ut mot havet! Eller inn Sognefjorden. For ein landkrabbe frå Lærdal er det mykje det same. |
![]() |
Wiebke i norsk jakke, med norske sauer i norsk landskap. Godt nøgd tyskar der altså. |
Det verkar som dei var ganske einige om kor dei skulle. Desverre var svaret Iran, ikkje Afganistan. Det er no berre detaljar når ein er i Gulen. Eller i Høyanger. |
![]() |
Hurra for Frida! |
"Dei såg ut på det bårute havet, det var ruskut å leggja utpå". Men dei kunne likevel drøyma seg vekk i bølgjene, skrika mot vinden og komma attende til hytta klare for ein ny omgang mat. |
Emne:
Gebursdag,
Natur,
Prosjekt 52,
Vener
Abonner på:
Innlegg (Atom)