"Zahir" og venskap

Eg byrjar å nærma meg slutten på Zahir av Paulo Coelho. Det er ei bok som ikkje har klart å oppsluka meg, men den har gjort meg nysgjerrig på resten av forfattarskapen til Coelho. Det denne boka derimot har klart er å få meg til å stilla spørsmål - spørsmål om me godtek sanninga for lett (og ja, det gjer me. Eg godtek iallefall alt ein forelesar kan finna på å sei...), om me er for opptekne av sosiale reglar (og ja, det er me), og kva som er ekte kjærleik. Nokre delar kjem eg til å slå opp att på seinare, når eg no snart er ferdig med denne boki, som denne:

"Det er løgn! Ingen ønsker seg den type frihet, alle vil ha noe forpliktende i livet, et menneske å se vakre Geneve sammen med, diskutere bøker, intervjuer, filmer med, eller å dele en sandwich med fordi man ikke har nok penger til to. Bedre å bli avbrutt av en mann som vil hjem så fort som mulig fordi det går en viktig fotballkamp på tv, eller av en kvinne som stanser foran et butikkvindu og avbryter deg midt i en utlegning om tårnet på katedralen - enn å ha hele Geneve for seg selv og all verdens tid og ro til å bli kjent med byen."

Det er godt å vera åleine på rommet. Det er godt at tre veninner kan sitja på Peppes og dela ei Oreo-kake ein torsdag kveld. Det er godt at ei gruppe ungdommar kan møtast for å planlegga ein kampanje. Det er godt at eit par jenter kan vri hjernen for å komma på korleis ein konstruerar 30 graders vinklar. Det er godt at læresetningane til Buddha kan ropast gjennom huset og ein får svar. Det er godt å vera åleina på rommet, når ein berre kan opna døra ut til resten av verda, og bebuarane i resten av huset.